1963

På begge de to første spillingene brukte vi altså navnet Hot Dogs, men vi var nok ikke helt tilfredse med det - vi ville ha et navn med mer fres i. The Shadows var en av forbildene, og en av låtene vi spilte var "Shotgun". Etter et navnemøte på Kaffistova i Steinkjer ble navnet endret til The Shotguns og i starten ble også "Shotgun" spilt som "kjenningsmelodi".

Navnet var tidstypisk, og i et ordet-frittinnlegg i Trønder-Avisa ble det harselert over at så mange nyetablerte band på den tida brukte engelske navn. Vi var ikke de eneste!


Sitat (utdrag) fra ordet-frittinnlegget:
"Det er ikkje råd lenger å halde felekappleik eller dragspelkappleik. Show må det heita om det skal vera fint nok! Og da er det berre sjølsagt at spelemannslaget også har engelsk namn."

Godt sagt i 1963!
Engelsk i norsk språk var også aktuelt den gang.

Vi var helt fra starten nøye med å se ordentlig ut! Her skulle det være straight! Ennå var ikke Beatles-moten slått igjennom i Trønderriket. Når vi så bilder av Beatles, Animals o.a., syntes vi de så forferdelig ut - på håret.
(I vårt "Beatles-Show" brukte vi parykk!)

Vårt første antrekk var pullover med tversover, en svart sløyfe med en liten smykkestein! Senere skiftet vi til oransje jakker og vokalisten stilte i hvitt. Dette antrekket bestilte vi og fikk sydd hos Finstad Manufaktur på Nordsida. Vi fikk inspirasjonen fra bilder vi så i noen engelske pop-blad som vi kjøpte på Narvesen.

 Oransje jakker, hvit skjorte og slips!
Magne Joar i hel-hvitt med samme snitt.

Aasmund Kne ble vår faste sjåfør etter hvert. I starten hadde han en ganske ny Toyota, men det var av de første japanske bilene som kom til..... i alle fall Steinkjer. Den falt bokstavelig talt fra hverandre og Aasmund stilte så opp med en Ford Fairlane 1957- modell.
Det var en sprek sak, med plass til 3 i forsetet og 4 i baksetet, og med tilhenger fikk vi plass til alt utstyret.

Aasmund var enhumørspreder, og alltid tilstede. Om han ikke kunne stille opp, kom det en reserve og vi var aldri opprådd for transport.
På langturer slapp han også oss andre til bak rattet, slik at han fikk litt avlastning.
Aasmund Magnus Kne døde 2007, 69 år gammel.

Aasmund hadde en annen "teft" når det gjaldt biler og bilkjøring enn oss, noe vi fikk bevist da vi var på vei fra Oslo etter plateinnspillingen. Vi var allerede sent ute etter alt styret med tilhengeren og bilen som hadde vært på verksted.
Vi hadde god fart ut fra Oslo og regnet med være på Steinkjer i rimelig tid utpå mårrakvisten onsdag.  Så punkterte vi i Gudbrandsdalen. Det var sent tirsdag kveld og alle sov, unntatt sjåføren som kjørte uanfektet med punktert hjul....
Så våkner Aasmund:
- "Vi har punktert"
- "Ka? Neeeei, har vi det??"
- "Ja, på høyre bakhjul"
- "Å??"
- "Ja, vi må stoppe!"
Sjåfør og Aasmund ut - han hadde selvsagt rett. Vi "listet" oss til bensinstasjonen  på Fåvang og fikk satt på ny slange og nytt dekk. Det tok sin tid, og vi kom til Steinkjer enda senere enn planlagt.

Ford Fairlane og den berømte tilhengeren.

Det første året ble det ført nøye regnskap.
Her ble limt inn annonser og notert hvor vi spilte, arrangør, antall festdeltakere, avdrag på instrumenter, utgifter til strenger, plekter, transport og avdrag på bukse og jakke samt den del av honoraret som ble fordelt på oss. Jevnt over var det 200 - 400 festdeltakere på de fleste arrangement, og honoraret til hver av oss lå for det meste på 60 - 70 kr.
Pr 31.12 1963 hadde hver enkelt av oss i snitt et underskudd på kr 97,- !

      Tilbake til startsiden